Lørdag 23. september: Psykologen Valentina Likhoshva (36) står midt på torget i Kirkenes og er blank i blikket. FRI-leder Ingvild Endestad (30) går bort til henne, og strekker ut armene. Likhosva har et russisk flagg malt på kinnet og et bredt smil om munnen. Endestad har tårer i øynene. De klemmer hverandre lenge.- Vi fikk det til, sier Endestad. 

En «umulig oppgave»

Den norske byen Kirkenes ligger kun en halvtimes kjøretur unna grensen til Russland, og trafikkskiltene er skrevet med både norske og kyrilliske bokstaver. Kirkenes er på en måte både norsk og litt russisk. Men hverdagen din kan være helt forskjellig, avhengig av hvilken side av Grense Jakobselv du står på.

For er du homofil, lesbisk, bifil eller transperson (LHBT), så markerer denne grensen et av de største skillene i verden mellom hva slags rettigheter du har. I Norge kan du gifte deg i kirken, og det er lovfestet at du ikke skal diskrimineres. I Russland er det forbudt å si noe positivt om homofili foran mindreårige, og flere grupperinger nærmest jakter på LHBT-personer.

Dette er virkeligheten Valentina Likhoshva lever under i Murmansk, og som gjør at hun legger ned alle kreftene sine i Maximum, en organisasjon som kjemper for rettighetene til LHBT-personer. I flere år har hun drømt om å gi unge russiske LHBT-aktivister en smak av friheten i i Norge. En liten pause fra en virkelighet som blir stadig vanskeligere.

Vil det være mulig å få en gjeng russiske aktivister trygt over grensen til Norge, slik at de fritt kan få heve regnbueflaggene i Kirkenes’ aller første prideparade?

Lenge virket det helt uoppnåelig. Og, ikke minst: Altfor farlig.

FRI tar initiativet

Det er FRIs lokallag i Troms som først får ideen om et felles russisk-norsk arrangement i nord. Etter å ha diskutert prosjektet med Valentina Likhoshva under Oslo pride i 2015, så sender de inn en søknad til Barentssekretariatet samme høst. FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og Amnesty arrangerer flere møter og debatter om Russland under Arctic Pride i Tromsø og ideen vokser.

Opprinnelig er tanken at dette skal være en todelt konferanse - en del i Kirkenes og en del i Murmansk. Barentssekretariatet innvilger søknaden. 300 000 kroner til prosjektet er i boks. Men på grunn av den stadig forverrede situasjonen for LHBT-rettigheter i Russland vil det være umulig å få til noe i Murmansk. Det blir for farlig.

Dermed står Kirkenes igjen. Men situasjonen er både uoversiktlig og usikker. Det tar over ett år før det er mulig å gå i gang med konkret planlegging.

Et møterom i Tromsø

FRI involverer etterhvert også Den norske Helsingforskomité og Skeiv Verden. I februar 2017 setter Amnestys politiske rådgiver Patricia Kaatee seg ned med Valentina Likhoshva på et møterom i lokalene til Flow i Tromsø.- Vi lagde en prosjektskisse for en Barents pride i Kirkenes, og vi planla at vi skulle invitere en rekke russiske LHBT-aktivister for å delta, sier Kaatee.

I mai møtes alle samarbeidspartnerne i Kirkenes: Den norske Helsingforskomité, Skeiv Verden, FRI, Amnesty og russiske Maximum. Under Oslo pride i juni snakker de sammen på nytt. Fremdeles er det veldig usikkert om det er mulig å gjennomføre Barents pride.

- Det var bare pur vilje som drev gjennom hele prosjektet mot slutten, forteller Amnestys regionleder i Nord-Norge, Ole-Gunnar Solheim.

Av sikkerhetsgrunner er Barents pride ennå en godt bevart hemmelighet.  All kommunikasjon skjer via kryptert e-post. Det er en kjent sak at russiske etterretning følger nøye med på slike aktiviteter. Under den kalde krigen het de KGB. Nå er det FSB, det russiske sikkerhetspolitiet, som står for overvåkningen.

Dette er en alvorlig trussel for deltagernes sikkerhet. 

Frykter vold

Fra russisk side er de redde for at om arrangementet blir annonsert på forhånd, så vil de få problemer med å komme seg over den russiske grensen til Kirkenes. Dessuten frykter de at offentliggjøring i forkant ville gi motdemonstranter tid og anledning til å planlegge mottiltak.

Vi ble frarådet å bruke telefon og sosiale medier når vi snakket sammen. Ole-Gunnar Solheim, Amnesty International

Men de strenge sikkerhetstiltakene gjør det også vanskelig å planlegge. Når alt må være strengt hemmelig, så er det utfordrende å få til en god dialog med lokale aktivister og myndigheter.- Vi ble frarådet å bruke telefon og sosiale medier når vi snakket sammen, sier Solheim.

Solheim kan ikke engang fortelle potensielle samarbeidspartnere i Kirkenes og Sør-Varanger kommune om hva som skulle skje. Han kan ikke gi detaljer om workshopene og arrangementene som blir planlagt denne helgen, og han kan heller ikke si noe om paraden lørdag 23. september.

- Vi sa at vi skulle arrangere noe, men ikke hva det var. Så jeg må skryte av samarbeidspartnerne våre i Kirkenes, for de har likevel bare støttet oss, sier Solheim.

Først en halv uke i forveien begynner arrangørene å snakke åpent om Barents pride. Først da får lokalbefolkningen i Kirkenes vite hvilken historisk begivenhet som skal finne sted.- Jeg tror det var helt riktig taktikk, sier Solheim.

Dagen før

Fredag 22. september: Regnbueflagget vaier i vinden utenfor Scandic hotell. De fleste av de rundt 30 russiske aktivistene sjekket inn dagen før, og befinner seg nå i Sør-Varanger samfunnshus på andre siden av torget.

Der sitter FRI-leder Ingvild Endestad ved et lite bord og registrerer deltagere. Alle får rosa bånd som de fester rundt håndleddet, akkurat som på en festival. Det er viktig å sikre at ingen uvedkommende kommer inn på de ulike workshopene i samfunnshuset.

De fleste av de russiske deltagerne lever i en hverdag hvor de er vant til å se seg over skulderen. Denne fredagen skal de få slippe det.I rommet ved siden av holder Ole-Gunnar Solheim en workshop om hvordan man kan jobbe med kampanjer. Bakerst i lokalet gjesper en liten baby. Vesle Alex på tre måneder har blitt med mamma Evgeniya, som er blogger og journalist, til Norge. Hun brer et lite limegrønt teppe rundt den ferske verdensborgeren.

I Russland ville hun brutt loven hvis hun tok med Alex på et lignende arrangement. Den såkalte antipropagandaloven, som ble føderal lov fra 2013, forbyr omtale av «utradisjonelle seksuelle relasjoner» foran mindreårige.

En tøff hverdag

Under en paneldebatt senere samme kveld forteller den prisbeløsnte Novaya Gazeta-journalisten Elena Kostyuchenko og Valentina Likhoshva fra Maximum om den stadig tøffere hverdagen for LHBT-personer i Russland. 

- Noe av det viktigste er antageligvis diskrimineringen, som man kan oppleve på arbeidsplassen, studiestedet og også i helsevesenet. Fysisk vold blir dessverre også et stadig større problem. Vi sliter med å få politiet til å ta hatkriminalitet på alvor og etterforske slike hendelser. Når man tar alt i betraktning, så er det ikke mulig å snakke om et fullverdig liv for LHBT-personer i Russland, sier Likhoshva.

Kostyuchenko sier at voldsnivået har økt kraftig etter at propagandaloven ble innført.

- Det er ikke bare den «vanlige» volden mot LHBT-personer som har økt, men i ulike byer og regioner har det oppstått grupper som jakter på LHBT-personer, sier Kostyuchenko. Hun var med på å skrive den første saken om drap og tortur av antatt homofile menn i Tsjetsjenia, og har selv intervjuet flere av ofrene. Mange er i elendig forfatning, både fysisk og psykisk.

- Det dukker stadig opp nye flyktninger fra Tsjetsjenia, og de er ikke trygge i Russland. Vi har eksempler på folk som er blitt drept etter at de kom seg ut av Tsjetsjenia, noen av president Kadyrovs agenter, andre av slektninger, sier Kostyuchenko.

Ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen (Ap) er også på plass i panelet. Ordstyrer Patricia Kaatee fra Amnesty spør Rafaelsen hva han tenker når han hører hvordan LHBT-personer har det rett over grensen. - Min første umiddelbare tanke er at det det gjør et dypt inntrykk, sier Rafaelsen. Han understreker betydningen av godt samarbeid mellom norske og russiske organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter.

- Det jeg kan gjøre som ordfører og politiker er å sørge for at norske skattepenger brukes til å støtte dette nettverket, så vi kan vise solidariske handlinger og støtte oppunder den kampen dere har, som er knallhard. Dette er en kamp som fortjener støtte fra norsk side på alle måter, sier Rafaelsen.

Vi er mennesker, vi er ikke kriminelle. Tatiana Britskaia, Novaya Gazeta

Viktig fra ordføreren

For Novaya Gazetas korrespondent i Murmansk, Tatiana Britskaia, er det spesielt å høre en person i en slik posisjon som snakker åpent om situasjonen for LHBT-personer. - Det var veldig ... hvordan kan jeg forklare det ... Det er veldig uvanlig for oss russere. Våre lover er et resultat av at man tier om dette, sier hun etterpå.

- Det ordføreren sa var veldig viktig. Hun og Rafaelsen hilser blidt på hverandre når han går ut av lokalet. Britskaia har intervjuet ham flere ganger før, og forteller at første gangen var sammen med en gruppe journalister.- Han ba oss inn på kontoret sitt og lurte på om vi ville ha kaffe, sier Britskaia og ler litt. Sånt er mildt sagt ikke hverdagskost når hun er i kontakt med myndighetspersoner hjemme i Murmansk.

Flere av de russiske deltagerne denne helgen ønsker å være anonyme, og vil ikke bli tatt bilde av. Konsekvensene kan være tøffe når de kommer hjem, alt fra trakassering til direkte fysiske angrep. Men Britskaia lar seg gjerne avbilde, med grønt hår og regnbuefarget skjerf.- Vi er mennesker, vi er ikke kriminelle. Jeg er ikke redd. Jeg synes vi skal være modige. Hvis vi vil ha endring, så må noen være modige, sier Britskaia. 

Paradedagen

Lørdag 23. september: Det er finvær i Kirkenes, 12 grader og sol. Amnestys Ole-Gunnar Solheim våkner etter en natt med lite søvn. Endelig er dagen her.Som leder for Amnestys regionkontor i Tromsø følger han nøye med på situasjonen i Russland. Han husker godt da antipropagandaloven ble vedtatt i St. Petersburg i 2012, og hvordan den til slutt havnet i Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen, og ble føderal lovgivning sommeren 2013.

- I mellomtiden hadde vi hatt stor framgang med LHBT-kampanjen til Amnesty, «Å elske er en menneskerett», og det var naturlig at vi så til våre naboer i øst. Vi begynte å se etter mulige innfallsvinkler for å løfte problemene som var rett på andre siden av grensen, forteller Solheim.Nå har han ikke sovet skikkelig på flere dager. Han har vært svært engstelig. Vil de russiske gjestene få gå i fred i paraden? Hvordan vil lokalbefolkningen i Kirkenes reagere?

Politiet er på plass

De russiske og norske aktivistene går i flokk frem til møtestedet foran Kirkenes skole. Det kribler i magene til de fleste. Endelig er det tid for parade. Men når de runder siste sving inn mot skolen, så står politibilen der.

De russiske deltagerne stivner til. Dette kan umulig være et godt tegn. Betyr det at paraden blir avlyst? Når de i tillegg ser to menn iført hvite prestekapper, så er de sikre på at løpet er kjørt.I Russland er kirken en av de argeste motstanderne av homofili. De geistlige er kjent for å gjøre alt de kan for å stoppe prider og andre markeringer for LHBT-rettigheter.

Men redselen går over når de blir fortalt at politiet er her for å beskytte dem, ikke for å ta dem.  Og i stedet for å rope skjellsord mot dem, så tar prestene imot regnbueflagg og løfter dem mot himmelen. I dag er det ingen som skal bli trakassert eller arrestert. 

Blodet og lidelsen

Det var akkurat dette arrangørene hadde drømt om, men knapt våget å håpe på. Følelsene av glede og lettelse vokser i takt med strømmen av mennesker som samler seg. Gamle, unge, barnevogner og familier. Kirkenesværingene stiller seg opp, tar imot flagg og gjør seg klare til å gå. Av Kirkenes’ 3200 innbyggere har rundt 150 tatt turen for å vise solidaritet med sine naboer over grensen.

Folkemengden jubler og klapper etter at Amnestys Patricia Kaatee og sikkerhetsansvarlig for paraden har gitt klarsignalet: «Nå skal vi gå den første priden i Kirkenes!».De to prestene tusler smilende rundt, og finner sin plass i toget. Den ene blir intervjuet av NRK.

- Grunnen til at jeg går med prestekjole i rødt, er fordi rødt er blodet og lidelsen. De homofile og lesbiske har opplevd mye vondt fra kirken gjennom årtier, sier Knut Sand Bakken til NRK.Til sammen er det rundt 200 personer som går bak fanene «Kjærlighet har ingen grenser» og «Love is a human right». De er malt i fellesskap av aktivistene samme dag. Flaggene med klare regnbuefarger heves mot et bakteppe av lune høstfarger.Men mange av russerne velger likevel å dekke til ansiktet i paraden. 

Går med maske

Noen har festet skilt med «no photo» på overkroppen. En ung mann fra Arkhangelsk forteller at han er redd for å miste plassen på universitetet om han står frem som skeiv.- Vi har et veldig homofobisk universitet, sier han.Lederen av Maximum, Sergej Aleksejev, går hånd i hånd med sin mann, Maximum-aktivist og dragartist Melloni Long.

– I dag kan vi altså gå i tog så nært den russiske grensa det er mulig å komme. Det er liten forståelse for oss med annen seksuell legning i Russland, sier Aleksejev til NRK.

Ordfører Rune Rafaelsen utfyller frontrekken, sammen med barnebarnet Markus og FRIs leder Ingvild Endestad. Ordførerkjedet hviler rundt halsen. Etter paraden holder han tale på torget i Kirkenes.- Dette var veldig flott. Det er så viktig at det bygges opp nettverk. Menneskerettighetene i Russland er under press på alle mulige måter, sier Rafaelsen etterpå. 

En varm klem

For Valentina Likhoshva har det nesten føltes litt uvirkelig, all kjærligheten, all varmen. Så nær den russiske grensen, men likevel så uendelig fjernt.

- Du går sammen med alle disse menneskene, og kjenner virkelig støtten, sier Likhoshva.

Dragartisten Melloni Long har på seg kort hvit kjole og et glitrende smykke rundt halsen. To eldre damer kommer forbi og forlanger smilende å bli tatt bilde av med dragartisten. Det ser ut som Long aldri har gjort annet enn å gå i slike parader. Sannheten er at dette var den første. Det har vært en stor opplevelse.

- Jeg er så full av følelser akkurat nå, sier Long, mens torget i Kirkenes gradvis tømmes for folk.Kjæresteparet Mina Skouen (35) og Kjersti Gjesdal (37) feirer sin første pride sammen, og de har matchende regnbueflagg på kinnene.

- Det er superemosjonelt. Det er så sterkt, sier Gjesdal, mens hun stryker Skouen over ryggen. Skouen er seniorrådgiver i Helsingforskomiteen, og jobber tett med menneskerettighetssituasjonen i Russland. Hun er en av dem som har stått på for at Barents pride skulle bli noe av.

- Det var så fantastisk. Denne priden betyr enormt mye for min del. Jeg har så mange venner som ikke åpent kan vise sin kjærlighet der de kommer fra. I dag har jeg gått rundt med venner fra den andre siden av grensen, og de kunne gjøre det samme som oss, sier Skouen.

Hun snur seg mot kjæresten.- Tenk hvis jeg ikke kunne holde rundt deg offentlig, eller kysse deg offentlig ...Skouen blir stille et øyeblikk, klemmer litt ekstra rundt Gjesdal.

Paraden er over. Snart må de russiske aktivistene igjen forholde seg til sin egen tøffe hverdag.

Aktivistene er slitne

Litt senere setter journalist Elena Kostyuchenko seg ned i lobbyen på Scandic-hotellet. Dette var hennes andre pride. - Min første pride var i New York, da tok det 11 timer å komme dit. Nå måtte jeg bare krysse grensen, sier Kostyuchenko.

Hun smiler, men har en sårhet i blikket.  30-åringen forteller at hun forsøker å skille to store deler av livet sitt fra hverandre: Aktivismen og journalistikken. Det er ikke alltid like lett. 

- Jeg kalte meg ikke aktivist på en lang stund. Russiske aktivister er helter, sier Kostychenko. I forbindelse med innføringen av antipropagandaloven i 2013 deltok hun i en kysseaksjon i Moskva, og hun har siden vært en tydelig stemme for LHBT-rettigheter i Russland.

-  Jeg er en journalist. Jeg liker helst å fortelle andre menneskers historie. Jeg ventet i årevis på at noen skulle kjempe for mine rettigheter, slik som Harvey Milk. Men det kom aldri noen Harvey Milk.

- Er du sliten? Kostyuchenko trekker pusten rolig.- Det er jeg. Dette er som en liten ferie for folk. De fleste fra Russland, de er så slitne. Hver dag møter de så mange utfordringer, sier hun. Til tross for at hun har blitt arrestert flere ganger, så sier hun at hun anser seg som heldig.- I mitt hverdagsliv møter jeg ingen diskriminering. Jeg ble ikke sparket fra jobben min da jeg kom ut som lesbisk.

Stoppet på grensen

Dagen etter er det debrief og hjemreise. Det er en sliten, men glad gjeng som sjekker ut av hotellet og setter seg på bussen. Men på den russiske grensen skjer det som både var fryktet og dessverre forventet på forhånd: FSB er på plass.

Noen menn uten uniform tar tre av deltakerne til siden. Ifølge the Barents Observer blir de blant annet spurt om arrangementet, hva som skjedde i Norge, hvorfor ordføreren deltok i paraden og hva slags flagg som ble brukt.

En blir bedt om å signere et blankt ark, en klassisk strategi for å fabrikkere tilståelser. Vedkommende nekter.

Hendelsen står i sterk kontrast til den varme kjærlighetsmarkeringen dagen i forveien. Pausen er over for de russiske deltagerne. Nå er det tilbake til virkeligheten igjen. Det er nok en trist påminnelse om at jobben for like rettigheter fortsetter.

Derfor blir det med blandede følelser FRI-leder Ingvild Endestad oppsummerer helgen på Facebook:«I går reiste jeg hjem fra priden i Kirkenes. Hjem til trygghet. For mine kollegaer og venner på russisk side er situasjonen en helt annen. For mens jeg kunne sette meg trygt på flyet, låse meg inn hjemme og slenge føttene på bordet ble flere av russerne jeg deltok sammen med stoppa på grensa. Vi følger med og følger opp. Friheten vår skal en gang bli deres. Bli vår. Jeg er så stolt og imponert og takknemlig over det motet som bor i våre venner på andre siden av grensa.»