To transpersoner saksøker staten og sier ifra om de grove overgrepene de har blitt utsatt for.
FRI mener det er på tide at staten anerkjenner uretten begått mot denne gruppen, og er derfor partshjelp i begge sakene. I rettsaken 13. september 2018, saksøker en transmann som ble kastrert i 2009 den norske stat for uretten som ble begått og den unødvendige lidelsen han har blitt påført. I juni år prøvde en transkvinne sin sak, der hun ønsket anerkjennelse for at staten hadde krenket hennes rettigheter, da hun ble nektet å leve i tråd med sin kjønnsidentitet uten kastrering.
Dersom du ønsket å endre juridisk kjønn før 1. juli 2016, måtte du i følge den norske stat kastreres. Denne praksisen falt endelig ved lov om endring av juridisk kjønn. Valget mellom å leve i strid med egen kjønnsidentitet eller å la seg kastrere var umulig og svært smertefullt valg for mange. Praksisen med statlig tvangskastering av transpersoner foregikk i hele 53 år, og cirka 500 personer ble rammet.
Kastreringskravet ble aldri debattert på Stortinget – det var aldri norsk lov. Kravet om å måtte gjennomgå irreversible inngrep på kroppen for å få byttet et siffer i personnummeret kom som en følge av praksis etablert hos folkeregistermyndighetene på 1970-tallet.
FRI mener kasteringsspraksisen bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMKs) forbud mot tortur, fordi man ble utsatt for et unødvendig kroppslig inngrep som medførte varig tap av forplantningsevne i tillegg til følelsesmessig og psykisk lidelse. Inngrepene var ikke var basert på et fritt og informert samtykke. Flere tidligere dommer fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen fastslår også dette; staten har en plikt til å la mennesker endre juridisk kjønn i tråd med opplevd kjønnsidentitet, uten tvangskastrering.
I Sverige slo domstolen fast i 2013 at kastreringen var diskriminerende, i strid med EMK, og ikke lenger skulle finne sted. Etter en lengre prosess har myndighetene i Sverige nå innført en lov som gir økonomisk kompensasjon til de som ble utsatt for tvangsinngrep fra staten.
Ingen sum kan bøte på de irreversible inngrepene som er utført, men en anerkjennelse fra det offentlige om uretten som er begått kan oppleves verdifullt for ofrene.
Den 20. og 21. juni 2018 var FRI med som partshjelp da en kvinne ønsket å få oppreisning for uretten begått mot henne. Kvinnen ønsket å endre juridisk kjønn uten å måtte kastrere seg, men ble over flere år avvist. På den måten ble hun nektet å leve i tråd med kjønnsidentiteten sin. Dom i denne saken falt 16. august. Staten ble i dommen dømt for diskriminering, men ble ikke dømt for brudd på retten til privatliv. Kvinnen fikk ikke tilkjent erstatning. Hun har bestemt seg for å anke dommen.
Også andre enn de som ble utsatt for kirurgiske inngrep har måttet kjempe med staten for å få anerkjennelse for den de er. Flere har ikke sluppet gjennom nåløyet hos Rikshospitalet, enten fordi de var ikke «trans nok», eller fordi de har valgt å leve i strid med egen kjønnsidentitet for ikke å slippe kastrering.
FRI har siden starten i 1950 kjempet for menneskers rett til å være den de er, samme hva samfunnets majoritet og normer skulle mene. Siden 2008 har vi også eksplisitt arbeidet for alle transpersoners rett til å leve i tråd med egen identitet. Mange av våre tillitsvalgte og medlemmer har kjempet mye lenger enn det.
FRI og saksøkerne ønsker nå en stadfestelse av at staten brøt transpersoners rettigheter og har begått grove overgrep mot denne gruppa.
Bli medlem i FRI: