Hva skjer egentlig med homo som skjellsord på en skole der rektor mister jobben for å være nettopp homo? Normisjon, Norsk Luthersk misjonssamband og andre aktører står i religionsfrihetens navn fritt til å drive sine institusjoner ut fra sitt livssyn, men det kan ikke gå på bekostning av barns rett til en trygg og inkluderende skolehverdag. Særlig ikke når skolen finansieres med våre skattepenger.
Forrige uke ble vi i FRI kontaktet av elevrådet ved Gjennestad videregående skole. De var triste og sjokkerte for at rektor måtte si opp jobben sin fordi han skulle gifte seg med en mann. Normisjon, som eier skolen, pålegger alle ansatte å følge et verdidokument i både sitt private og profesjonelle liv, og her er det ikke rom for homofilt samliv. Etter samtaler med elevene sitter jeg igjen med en klump i magen. For hvilke signaler sender en slik praksis til de lærerne og elevene som går eller jobber på skolen og som har krav på en trygg oppvekst og et trygt arbeidsliv?
Vi vet at homo er et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder. Vi vet at barn og unge som bryter med normer for kjønn og seksualitet møter på hindre i norske skoler og barnehager. Vi vet også at barn vokser opp i et uendelig mangfold av familier. I en skoleklasse finnes det mange elever som ikke lever opp til standarden med den tradisjonelle kjernefamilien. Alt for få av disse opplever at deres familie speiles i skolebøkene eller på tavla. Det vet også Stortinget, som i mai i fjor vedtok å styrke rettighetene til elever som blir krenket. Derfor sendte Utdanningsdirektoratet senest i fjor et rundskriv til alle skoler der de presiserer alle elevers rett til et trygt og godt psykososialt skolemiljø og skolens plikter til å oppfylle denne retten. I skrivet understreket direktoratet at skolen har et skjerpet ansvar for elever med særskilt sårbarhet og skal kjenne til at enkelte elevgrupper, som seksuelle minoriteter eller funksjonshemmede, er overrepresentert blant de som krenkes. All den tid Normisjon holder fast i sitt verdidokument og utøver den type praksis vi de siste ukene har sett, er det tydelig at de ikke har tatt dette innover seg og anerkjenner sitt ansvar for å sørge for at alle elever kan ha det godt på skolen.
For hva skjer egentlig med homofile elevers trygghet i skolehverdagen ved en skole som slår fast at homofile ikke kan være ansatt ved skolen? Eller der alle ansatte forpliktes til å formidle et syn på ekteskapet mellom mann og kvinne som eneste ramme for et samliv?
Etter nyheten om Gjennestad har vi mottatt mange sjokkerte og bekymrede henvendelser fra personer som ikke kan skjønne at skolens praksis er lovlig. Elevene selv forteller at de ikke har kjent til skolens verdisyn på dette området, men at mange elever som selv er homofile eller bifile nå føler seg sett på som annenrangs av skoleledelsen.
Det er vanskelig å forstå hvordan utdanningsmyndighetene, som presiserer homofile som en sårbar gruppe med ekstra krav på vern, også kan godkjenne skoler som forfekter et syn på homofile som er direkte diskriminerende. For Gjennestad er dessverre ikke den eneste skolen med en slik praksis. Normisjon har fem andre videregående skoler som drives etter samme praksis som Gjennestad. Også Norsk luthersk misjonssamband (NLM) drifter tolv grunnskoler og femten videregående skoler etter samme type verdidokument. I tillegg kommer NLA-høyskolene, som nylig ble utvidet med nok en institusjon. Her utdannes flere hundre nye lærere, barnehagelærere og pedagoger etter samme verdiplattform hvert eneste år, og mange av dem ender opp som ansatte i den offentlige skolen etter endt utdanning. I praksis betyr det at hundrevis av lærere i dagens utdanningssystem står i fare for å miste jobben sin dersom de skulle skille seg eller finne en partner av samme kjønn. Og at flere tusen elever møter en skolehverdag der deres identitet og seksualitet ses som annenrangs av skolens ledelse.
Selvsagt skal alle trossamfunn ha mulighet til å praktisere sin tro, men det kan ikke skje på bekostning av elevenes rettigheter til en trygg og god skolehverdag. Dersom eierne av skolen ikke evner å sette elevenes trygghet og trivsel først, bør heller ikke skolene få midler til å opprettholde sin praksis. Den nye kunnskapsministeren bør ettergå skolene som mottar støtte og sikre at statlige midler ikke blir brukt til å diskriminere, noe som kan føre til trakassering eller gi elever og lærere en følelse av utenforskap.
Innlegget kan også leses i sin helhet på Dagbladet.no