Respekt for lhbt-personer i bistandspolitikken

I de fleste land som har beveget seg fremover når det gjelder lhbt-rettigheter, har det ofte begynt med at lhbt-bevegelsen i allianse med andre aktører i det sivile samfunn har drevet frem lovendringer. Steg for steg har man fått gjennom avkriminalisering, fjerning av homofili som sykdomsdiagnose, styrket rettsvern i arbeidslivet og etter hvert fått regulering av samlivsformer på linje med den heterofile befolkningen.

Disse endringene sender viktige signaler fra myndighetene til befolkningen i de aktuelle landene, og deretter har opinionen ofte fulgt etter. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har, når man er gitt tilstrekkelig rettsvern, i stadig større grad hatt mulighet til å fronte andre viktige lhbt-saker, samt å stå frem – både offentlig og blant familie og venner. Dette bidrar til positive holdningsendringer i omgivelsene.

I senere tid har vi sett kraftige tilbakeslag på lovgivningen i noen land, noe som også har bidratt til en negativ utvikling i folkeopinionen. Enkelte land som Russland innfører anti- propagandalovgivning som forbyr noen å snakke positivt eller nøytralt om såkalte ikke-tradisjonelle samlivsformer.

I andre land er situasjonen verre. I Mauritania, Nigeria, Somalia, Sudan, Iran, Saudi Arabia og Jemen kan man få dødsstraff for homofili. I Uganda har presidenten nylig signert en lov som innebærer at en kan idømmes livstid i fengsel for å være homofil. Familie og venner som ikke angir lhbt-personer de vet om, kan også risikere straff. Det er fare for at andre land også kan komme til å følge etter med tilsvarende lovgivning.

FRI er glad for at Norge de siste årene har gjennomført en prosess der lhbt-rettigheter i større grad har blitt en integrert del av bistands- og utenrikspolitikken. At utviklingen i forhold til helt grunnleggende rettigheter nå går i feil retning i en rekke land, gjør at FRI krever at regjeringen styrker dette fokuset ytterligere.

FRI krever derfor:

  • At norske utenriksstasjoner holder tett kontakt med lhbt-organisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner som har lhbt-rettigheter som en integrert del av sitt arbeid, og at Norge i sin kommunikasjon med land som bryter disse rettighetene lytter til anbefalingene fra organisasjonene i det gjeldene landet.
  • At lhbt-rettigheter integreres i de krav Norge stiller når det gjelder menneskerettigheter og anti-diskriminering ved inngåelse av bilaterale og multinasjonale avtaler om norske bistandsmidler.
  • At Norge er forsiktig med å gi ammunisjon til en retorikk som gir en utsatt minoritet skylda for bistandskutt. Dette kan gjøres ved å gjennomgående inkludere lhbt-rettigheter som en integrert del av menneskerettigheter i kommunikasjonen man fører med det aktuelle mottakerlandet.
  • At Norge har en aktiv rolle i FN og andre internasjonale fora når det gjelder å fremforhandle formuleringer om seksuell orientering og kjønnsidentitet i internasjonale avtaletekster som styrker rettighetene og diskrimineringsvernet til lhbt-personer internasjonalt.
  • At norske myndigheter er særlig bevisst på i sin behandling av lhbt-asylsøkere fra land med dødsstraff eller strenge fengselsstraffer for homofili, og er villig til å øke kvoten av overføringsflyktninger fra UNHCR om nødvendig. Asylsøkere som risikerer straff eller alvorlige sosiale sanksjoner på bakgrunn av seksuell orientering, praksis, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk bør innvilges asyl.
  • At norske bistandsmidler bør i størst mulig grad omdirigeres fra stat-til-stat bistand til det sivile samfunn når det gjelder land som har, eller innfører, dødsstraff eller livstidsfengsel for lhbt-personer.