Signert: Stephen Adom, leder av FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Du trenger ikke å være enig med FRI i alt for å feire pride. Men la oss i det minste være enige i at folk ikke skal bli problemer som må «løses».
Den siste tiden har sentrale stemmer i partiet Høyre snakket om behovet for å «frikoble» Pride fra FRI. Det vil si, nestleder Ola Svenneby (NRK) og Kristin Clemet i Civita (Aftenposten).
Jeg synes partileder Ine Eriksen Søreide og leder for Åpne Høyre Håkon Vahl virker mer på rett vei når de skriver: “[Pride] handler ikke om at alle skal mene det samme, men om et samfunn der mennesker møtes med samme verdighet og samme frihet under loven.” Det setter jeg stor pris på!
Høyres stolte tradisjon for å stå sterkt på skeives rettigheter
Men jeg har lyst å svare Svenneby og Clemet litt grundigere enn det har vært anledning til så langt:
Høyre er tradisjonelt et parti som har en stolt tradisjon for å stå sterkt på skeives rettigheter, og støttet for eksempel felles ekteskapslov, loven om endring av juridisk kjønn, forbud mot konverteringsterapi og å fjerne skeives seksualitet som selvstendig grunn til å ikke gi blod. At et konservativt parti har kjempet for vår frihet har vært svært viktig i mange år.
Når flere sentrale figurer i Høyre nå plutselig distanserer seg fra rettighetskampen og det politiske ved pride, er det et tegn på at enten FRI eller Høyre er på vei feil vei. Jeg tror ikke det er FRI.
Høyres nestleder Ola Svenneby vil ikke tas til inntekt for FRIs meninger når han går i Pride-parade. Han synes «det verste med debatten» er at «markeringen reduseres til noe som stundom høres ut som en sexklubb for voksne [sic.], der vi står skulder til skulder for å kjempe for radikal kjønnspolitikk i Norge».
Kristin Clemet i tankesmien Civita stemmer også i: Vi trenger «en mer samlende og mindre kontroversiell Pride-feiring» skriver hun i et innlegg som fikk mye spredning på Facebook.
Hva er det egentlig Clemet og Svenneby nå argumenterer for?
Jeg har lite forståelse for disse argumentene. Pride er en bevegelse. På samme måte som for eksempel arbeidernes dag, 1. mai, er det. Det er en samling av folk og organisasjoner som ikke er enige om alt, og der mange står langt fra hverandre politisk. Alle forstår at SV, Ap, LO og pønkere på ytterste venstre fløy går i tog sammen uten å være enige om alt. Det handler om retning.
Dette skjønner de fleste. Så hvorfor er det lett å tenke sånn om 1. mai, men ikke om pride? Pride burde handle om retten til å være og elske innenfor lovens grenser og at vi omfavner og heier fram det reelle mangfoldet av mennesker vi har. Det er også det FRI skulle ønske at debatten dreide seg om.
Hva er det egentlig Clemet og Svenneby og andre krefter i Høyre nå argumenterer for, og hva er bakgrunnen for å ville koble Pride fra FRI?
De sier det handler om FRIs politiske meninger. Jeg oppfatter det som at de meningene det refereres til i all hovedsak kretser rundt T-en i LHBT. T-en kan visst fortsatt være vanskelig for ganske mange.
(For dere som ikke er kjent med den skeive alfabetsammenslutningen, så står LHBT altså for Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner).
Svenneby og Clemet virker å ville skape bredere oppslutning rundt pride ved å velge vekk det som skaper mest friksjon. Men at noe kan være vanskelig å tenke på, akseptere eller forstå, betyr ikke at vi skal frakoble det for å være «mindre kontroversiell».
Transpersoner = mennesker
Problemet er at «det» er folk. Når vi sier transpersoner så snakker vi om nettopp personer. Mennesker. Og man bør i utgangspunktet ha ganske høy terskel for å problematisere folk, å sette folk og deres nærvær og synspunkter i en rolle som et problem som må løses.
Svenneby og Clemets strategi for å bygge en bredere bevegelse ved å snevre den inn politisk blir derfor feil vei å gå. Svenneby selv sier at han går i pride uten å være enig med FRI. Han burde gi andre den samme friheten.
For du trenger ikke være enig med FRI i svaret på hvilke politiske tiltak transpersoner trenger for å leve verdige liv. Det holder lenge å være enige i at transpersoner er mennesker, akkurat som deg og meg. Og det mener jo heldigvis både Svenneby og Clemet. Deretter må vi møtes for å få til tiltak for å forbedre livene til de av oss som er trans. Det gjør vi gjerne, Svenneby.
Det er nemlig det som er kjernen i FRIs rettighetsarbeid. At det skal være like naturlig for alle skeive, alle minoriteter å gå rundt på gaten og være til stede i samfunnet uten å være et «problem» som må «debatteres». Å være likeverdige, aksepterte borgere som kan søke på jobber, heie på Vålerenga og gå på kafe uten å føle seg utrygg eller uvelkommen eller som et problem.
Pride var aldri en klubb for de allerede aksepterte
Pride var aldri en klubb for de allerede aksepterte. Pride har aldri vært en friksjonsløs feiring av noe alle er enige om. Feiringen har vært for dem det koster å stå opp for. Og ønsket mange har nå om å fjerne kontroversen, fjerne det vanskelige, det som ikke helt er akseptert, det er å gå imot selve kjerneprinsippet i Pride og vår historie.
Pride er en kamp for, og en feiring av, et fellesskap som har kostet noe. Det er det som er selve premisset for bevegelsen: At det er plass til alle. At alle hører hjemme. At ingen kommer til å vise deg bort eller behandle deg som andrerangs. Pride handler om hvem som er med, ikke om hvem som ikke er med.
Vi må også huske hvorfor L-en, H-en og B-en i dag oppleves av de fleste i Norge som noe naturlig. Det skjedde gjennom kamp.
At situasjonen i Norge i dag er en helt annen enn i de landene hvor LHBT er et skjellsord, er et resultat av den skeive bevegelsen som skapte Pride, som FRI har vært og er en sentral del av. Pride var aldri ment å være kun en feiring, det er kamp, markering og aktivisme.
Nå er T-en kontroversiell, påstås det. Kanskje forblir den det. Eller kanskje ser vi tilbake om 50 år og tenker på denne debatten på samme måte som vi nå gjør med avkriminaliseringen av homofili. Som det ofte har blitt sagt: Ingen er fri før alle er fri. Det er synd hvis Høyre nå er mer motvillig i kampen om den friheten.
For i pride skal alle være velkomne, så lenge de gir plass til andre.
Brysomt høylytte?
Og som Svenneby selv skriver: «I toget finner du politikere fra Fremskrittspartiet og Rødt. Uføre og advokater, hvite og brune.»
Sånn skal det være. Du trenger ikke ha alt avklart og være enig med hver parole i toget. Det er helt greit at det er synspunkter eller folk som du synes det er vanskelig å være enig med.
Det er litt for mange nå som sier at noen synspunkter og symboler i pride bør være litt mindre synlige, at noen grupper er litt brysomt høylytte, at noen kanskje kunne tone det litt ned foran barna.
Det er litt for likt den kritikken som den skeive bevegelsen alltid har fått. Nettopp derfor bør alle som prøver å skyve noen ut av paraden tenke seg godt om. Det skal være plass til alle som gir plass til andre.
Til slutt vil jeg si dette: Vi sier «Stå opp for retten til å være fri» i pride-paraden i år. Og Svenneby og Clemet er selvsagt hjertelig velkommen til å gå med oss på lørdag.
Signert: Stephen Adom,
leder FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold
Les også:
Hei Kristin Clemet. Hei Ola Svenneby. Hei Høyre og Åpne Høyre