Innlegg signert Inge Alexander Gjestvang, leder i FRI
Dette er en lenger versjon av et innlegg publisert i Dagsavisen 25/1 2022
I den nye sesongen av Mesternes mester jakter Anja Hammerseng-Edin på en ny seier. Både hun og hennes ektefelle Gro Hammerseng-Edin er vant til tøffe tak på håndballbanen, men Anjas kamp for å bli anerkjent som forelder har nok vært tøffere.
Til NRK forteller hun om hvor vondt det var å ikke bli anerkjent som mamma. Da sønnen Mio var syk og hun ringte legevakta fikk hun beskjed om at Mios mor måtte ringe. Det knuste hjertet hennes. Det var vondt å ikke bli anerkjent som mamma.
Anja fikk beskjed om at hun kunne søke om å bli stemoren til Mio. Selv om hun og Gro var gift, måtte hun søke om å bli forelder til sitt eget barn.
Når en kvinne som er gift med en mann føder et barn, har mannen automatisk blitt registrert som far. Dette kalles foreldreskapspresumpsjon, og gjelder bare heterofile gifte par. Dette er diskriminering av likekjønnede ekteskap. Vi er nå i den absurde situasjon at dersom en kvinne er gift med en mann og får et barn med en annen, blir ektemannen far til barnet. Dersom et lesbisk ektepar får barn med selvvalgt eller ukjent donor er derimot situasjonen en annen.
(Dette er også en annen situasjon enn de som faller inn under reglene for å bli medmor: for å bli medmor etter barneloven er kravene at en har brukt det som heter åpen donor og har gått gjennom godkjent helsestell for å bli gravid. Har en gjort det, kan en altså søke om å bli medmor. Hvis du lurer på hva forskjellene er for når noe faller inn under reglene for stebarnsadopsjon eller reglene om medmorskap, kan du alltid ta kontakt med oss i FRI.)
Tilsvarende diskriminering av likekjønnede par blir nå opphevet i Sverige slik at samme regel gjelder for alle: Er man gift med noen som føder et barn blir man automatisk forelder til barnet, uansett hvordan graviditeten oppsto.
Anja Hammerseng-Edin ble altså henvist til å stebarnsadoptere sitt eget barn. Stebarnsadopsjonsprosessen er ikke bare ydmykende i at den i det hele tatt er nødvendig, den er også inngripende i den private sfære. Det er ingen automatikk i at man får adoptere selv om det altså er tale om barn som helt klart er planlagt av ekteparet.
Disse familiene finnes, disse barna finnes, og burde ha samme grad av forutsigbarhet og anerkjennelse som de nevnte heterofile familiene.
Som Anja Hammerseng-Edin påpeker i intervjuet:
– Når to kvinner får barn, er det en vill papirmølle og veldig få som egentlig kan reglene.
Det siste du skal måtte bekymre deg for som nybakt mor, mellom bleieskift og våkenetter, er hvorvidt staten egentlig anerkjenner deg som mamma.
Denne familien er ikke unik.
Det å ikke ha foreldrerettigheter til det man selv og samfunnet ellers ser på som ens eget barn er en situasjon som kan oppstå i familier sammensatt av ulike orienteringer og kjønnsidentiteter, inkludert hetero cispersoner. Det får reelle konsekvenser både juridisk og praktisk. Alt fra rettigheter til informasjon i helse og skole, til underholdsplikt og arv. Både foreldre og barn mister rettigheter.
NRK har tidligere beskrevet hvordan paret Luciane og Friederike i Bergen opplevde regelverket. Her får mor ikke lov til å adoptere, selv om paret er gift, fordi donoren er en de kjenner.
Dette skjedde også med Anne Bleiklie som fikk avslag på søknad om stebarnsadopsjon med begrunnelsen at situasjonen var så stabil i hjemmet at det ikke var nødvendig(!). Fordi mødrene er gode mødre kan altså ikke den ene moren bli juridisk forelder!
Akkurat for etablerte ektepar kan denne juridiske fallgruven lett tettes.
Vi i FRI hilser lovendringen i Sverige velkommen. Den sikrer likebehandling av alle ektepar, og alle deres barns rett til sine foreldre – uansett hvordan familien ser ut. Nå er det på høy tid at Norge følger etter.