På lansering av rapporten ´Inkludering av skeive i idretten´ – i bildet, fra venstre: Hege Nilssen, direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Håvard B. Øvregård, seniorrådgiver i Norges idrettsforbund, Stephen Adom, leder av FRI, Mari Torvik Heiam, forsker, Kristian Stakset-Gundersen fra Raballder Håndball/Skeiv idrettskompetanse og Hanna Christophersen fra Skeiv kunnskap i FRI Oslo og Viken. Foto: Petter Ruud-Johansen/FRI.
Inkludering av skeive i idretten
Det er Telemarksforsking, i samarbeid med Norges idrettshøgskole og flere, som har gjennomført en omfattende studie om skeives erfaringer i organisert idrett. Oppdraget ble gitt av Bufdir, og studien skal gi innsikt i hva som fremmer og hemmer åpenhet og deltakelse blant ulike grupper av skeive i idretten.
- Rapporten ´Inkludering av skeive i idretten´ kan du lese her!
- Opptak fra lanseringen kan du se her.
FRI-leder Stephen Adom fikk æren av gi noen avsluttende ord på arrangementet hvor rapporten ble lansert. Foto: Bufdir.
Tale til idretts-Norge
Her er FRI-leder Adoms appell til idretts-Norge i forbindelse med rapportlanseringen:
«Tusen takk for invitasjonen og for muligheten til å si noen avsluttende ord her i dag.
Jeg starter med et kort tilbakeblikk på historien – dette for å prøve å få fram et poeng til slutt, som jeg håper alle er med på.
Oslos tidligere byrådsleder, Erling Lae, sa det godt: Majoriteten vil alltid definere minoriteten i sitt bilde, og derfor må vi som skeive alltid være synlige.
Denne konklusjonen og erkjennelsen står i kontrast til det mange skeive ønsker seg, spesielt når en vokser opp: Å kunne leve sitt liv i fred, vokse opp, gå på skolen, delta i fritidsaktiviteter eller i idretten som seg selv, være “normale” og aller helst ikke selvlysende som skeive.
FRI er den eldste organisasjonen for skeive i Norge. Vi ble stiftet i 1950, for 75 år siden i år.
I starten eksisterte foreningen vår i et samfunn som krevde diskresjon. Homofili var forbudt i straffeloven fram til 1972, om det ble kjent at vi var skeive, kunne vi miste jobbene våre. I 1966 kom Kim Friele på banen og tok et oppgjør med diskresjonskulturen. I kjølvannet av borgerettighetskampene i USA, studentopprørene på 60-tallet og skeives eget opprør – Stonewall-opprøret i New York i 1969, bygget Kim, sammen med mange ildsjeler, den nye skeive bevegelsen i Norge. Kim mente vi ikke kunne vente på majoritetens aksept og respekt – og hun fikk skeive i Norge til å innse poenget som Erling Lae senere gjentok.
Som barn er man i utgangspunktet fordomsfrie
Hva har så denne lille historie-gjennomgangen med Skeive i idretten i Norge i dag å gjøre?
Som barn er man i utgangspunktet fordomsfrie. Og det er kanskje uskyldig lek når 8-åringene på fotballbanen plutselig leker “The first one to move is gay” i et ukonsentrert øyeblikk.
Og som tenåringer er man sykt selvbevisst. De aller fleste av oss ønsker ikke som tenåringer å skille oss ut. Men så gjør man det da. Fordi vi er forskjellige.
De fleste av oss som er her i dag står støtt i våre identiteter. Og majoriteten har aldri fått spørsmålet: Når fant du ut at du var streit?
Tenk så tilbake på ungdomstiden – hva hvis du plutselig kjente at, skitt, kroppen min overhode ikke stemmer med den jeg er?
Poenget er dette: Hvis vi mener, som samfunn, at vi skal inkludere flere, at mangfold er en styrke – da kreves det mer av oss for å få gjort noe med det hele. Vi må anerkjenne den ekstra energien som minoritetsstressen medfører.
Voksne, streite og skeive, må ta ansvar
Poenget er at de voksne, streite og skeive, må ta ansvar.
Som barn og unge har vi ikke nødvendigvis den iboende styrken til å stå opp for oss selv.
Mamma og pappa-trenere i idretten må være trygge nok til å guide 8-åringene ut av leken – for blant 8-åringene er det en eller flere som tenker at det kanskje er ugreit å være gay.
Så kan vedkommende vokse opp med den følelsen. Så møter man i tenårene trenere som har noe mer kursing, men som ikke griper inn når skjellsordet Gay eller Homo blir slengt ut på trening. Fordi – som vi har hørt i dag – det er vanskelig å gripe inn. Men, det er helt nødvendig.
Og en annen person bare slutter med idrett, fordi det ble for vanskelig det med kroppen.
Transpersoner er en ekstra utsatt gruppe. Og med alt som skjer i USA nå, hvor Trump, hånd i hånd med religiøse fundamentalister og høyreekstreme går til angrep på skeive – og transpersoner spesielt – må vi alle sammen stoppe opp og trekke pusten: De av oss som er transpersoner og ikke-binære eksisterer. Og vil aller helst bare leve og delta som alle andre. Også i idretten.
Idretten er en svært viktig arena for alle unge i Norge.
Og det er de voksnes ansvar å tilrettelegge for at alle skal ha det bra i idretten. Det er idretten selv som må ta ansvar for å bevisstgjøre, skape gode holdninger og med det legge til rette for en idrett for alle. Og skal man få til det, må det jobbes aktivt med tematikken.
Det er mye fint på gang i idretten
Nå skal vi lese denne rapporten – tusen takk til alle som har bidratt til den.
Vår oppfordring er: La rapporten – for all del – ikke bli en hvilepute. La den forsterke det ansvaret majoriteten har overfor minoriteten. Hvis ikke forsvinner talentene.
La rapporten styrke det arbeidet som skjer i dag.
For det er mye fint på gang i idretten – hockyen ble tidligere nevnt, Raballder er et fantastisk tilbud for skeive, og vi har pilotprosjektet som Idrettsforbundet har støttet: «Skeiv og stolt i idretten – hele livet» som Vålerenga Fotball, Vålerenga Fotball Samfunn og Skeiv kunnskap i FRI Oslo og Viken arbeider med. Dette er et nettkurs som nettopp retter seg mot trenere og lagledere, som blir fremhevet som viktige nøkkelpersoner i denne rapporten.
Takk for meg.»