I anledning verdensdagen for psykisk helse i dag, 10. oktober, republiserer vi denne kronikken skrevet av Inge Alexander Gjestvang. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv.
Det siste året har vi fått to rapporter som bekrefter det vi i den skeive bevegelsen har visst lenge. Mange opplever fortsatt store utfordringer knyttet til det å være LHBT-person i Norge i dag.
Hva har vår kommende statsminister tenkt å gjøre med det?
Dårlig livskvalitet
Resultatet fra SSBs livskvalitetsundersøkelse fra 2020 var dramatiske. Undersøkelsen viste at lesbiske, homofile og bifile skåret signifikant dårligere på samtlige 12 indikatorer for subjektiv livskvalitet, sammenlignet med befolkningen som helhet. Transpersoner var ikke inkludert i undersøkelsen.
I Bufdir-rapporten Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår fra juni i år, ser vi også at LHBT-personer kommer dårligere ut enn den heterofile befolkningen. Hele 36 prosent av lesbiske, homofile og bifile meldte om symptomer på psykiske plager, sammenlignet med 18 prosent av befolkningen ellers.
Levekårsundersøkelsen viser også at mange bifile unngår åpenhet på jobb og i familien. En tredjedel av bifile kvinner og en av fem bifile menn rapporterte om selvmordsforsøk. Én av tre transpersoner har forsøkt å ta eget liv. Psykiske helseplager hindrer også halvparten av spurte transpersoner fra deltagelse i arbeidslivet.
Dårligere livskvalitet og levekår påvirker ikke bare den enkelte. Det har også en enorm samfunnsøkonomisk konsekvens. Når samfunnet gjør mennesker syke i stedet for å ruste dem til deltagelse, blir resultatet dramatisk for den det gjelder – og dyrt for fellesskapet.
Uforutsigbart
Vi er mange som forsøker å snu denne skuta. Store og små skeive organisasjoner med både brede og smale nedslagsfelt. Som med varierende grad av ressurser tilbyr sosiale tilbud, aktiviteter, hjelpetelefoner, møteplasser, fellesskap, tilhørighet, forståelse, støtte og anerkjennelse.
Vi er skeive frisoner i en hverdag hvor utenforskap og annerledeshet gir utslag i redusert helse. Mange av oss jobber derfor også med å sette mennesker som møter mennesker i bedre stand til å møte hele mennesker.
Våre kompetansehevende tiltak løftes ofte i offentlige dokumenter som gode eksempler på tiltak som kan bidra til å utjevne forskjeller og øke inkluderingen. Men gode ord holder bare så lenge. Når tiltakene lever fra søknad til søknad og kontinuitet og forutsigbarhet er fremmedord, får vi ikke den tydelige satsingen de dramatiske livskvalitets- og levekårsfunnene krever.
Midler må øremerkes for å komme helt frem og utgjøre en forskjell.
Solberg-regjeringens 170 millioner kroner til en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse uten et eneste tiltak for LHBT-barn og -unge var både tannløst og pinlig.
Nå får vi en ny regjering. Noe må skje. Vi har ikke råd til noe annet