Frihet til å elske – Barents Pride 2018

En halvtimes kjøring fra grensa mellom Russland og Norge har 300 mennesker inntatt gatene i Kirkenes for å markere historiens andre Barents Pride – 100 flere enn i fjor.

Tekst: Palak Rao / Foto: Reidar Engesbak

Sanger om frihet og kjærlighet, regnbueflagg som vaier i vinden og bannere laget i fellesskap samme morgen gjør historiens andre Barents Pride til en levende markering av friheten til å velge, elske og håpe.

Enhver uro som noen av deltagerne måtte ha hatt mens de ventet på at paraden skulle gå fra byens skole, blir oppløst i store smil i ivrig gange gjennom boligområdet inn mot sentrum. Meldingen fra folkemengden rettet mot politikerne noen kilometer lenger øst er klar og tydelig – vi vil kjempe for den grunnleggende retten til å være de vi er, og til å elske dem vi vil.

Valentina Likhosjva fra LHBT-organisasjonen Maksimum i Murmansk er oppstemt etter paraden, men minner oss om den grimme virkeligheten hjemme i Russland. “Tallet på hatkriminalitet mot LHBTI-personer i Russland øker hvert år. Politiet vil ikke beskytte oss. Også massemedia arbeider mot oss. Når de først skriver om LHBTI-personer fremstilles vi som fiender, som mennesker som ikke er født i dette landet,» forklarer hun.

Millioner av mennesker tar del i Pride-parader i store deler av verden hvert år, for å vise at LHBTI-miljøet finnes og har rett til å være synlig. Men i de russiske byene rett over grensa fra Finnmark vil ethvert forsøk på å arrangere en Pride føre til arrestasjoner, rettsforfølgelse og kanskje også voldelige angrep. Derfor blir Barents Pride organisert i Kirkenes for andre gang – en by som tilbyr et trygt sted for de russiske deltagere til å ytre sine ønsker for fremtiden og uttrykke seg fritt uten frykt.

Jeg ser politiet rundt oss her og er ikke redd. Jeg smiler når jeg ser på dem, men i Russland er jeg redd dem og ville løpt av gårde, sier Aleksandra fra Russland etter å ha deltatt i paraden der lokale politioffiserer viftet med regnbueflagget mens de gikk ved siden av deltakerne.

Barents Pride organiseres av FRI, Den norske Helsingforskomité, Skeiv Verden og Amnesty International Norge i tett samarbeid med russiske aktivister. Arrangementet er sponset av Barentssekretariatet i Kirkenes.

For andre gang

Med den fiendtlige holdningen LHBTI-miljøet møter i Russland og de russiske myndighetenes restriksjoner mot forsamlingsfrihet som bakteppe, ble Barents Pride i 2017 et trygt og fritt sted for en marginalisert gruppe under angrep, for å demonstrere og feire deres ytrings- og forsamlingsfrihet.

«Da vi organiserte den første Barents Pride håpet vi å bidra til å bygge en sterk og synlig bevegelse på begge sider av grensen. Sammen kunne vi reise stemmen mot homofob og transfob retorikk og lovgivning fra russiske myndigheter» sier Mina Skouen, seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité. «I dag, med alle disse nye ansiktene til stede, ser vi at vi er på riktig vei».

Ingvild Endestad, leder for FRI, deler sin visjon for Barents Pride: «Mitt mål er at folk på begge sider av grensen skal ha samme frihet og samme støtte i samfunnet en dag.» Marianne Erlandsen fra FRI Kirkenes legger smilende til: «Vi håper å gå videre fra å skape et rom bare her, til at vi kanskje en dag kan gjøre det i Russland også.»

For Susanne Demou Øvergaard, generalsekretær i Skeiv Verden, er samarbeidet mellom flere partnere avgjørende for å arrangere Prideparaden. «Det er viktig for oss som arrangører å stå sammen ettersom vi er ryggraden til Barents Pride. Vi må støtte og samarbeide med miljøet på mange ulike måter,» sier hun.

Patricia Kaatee, politisk rådgiver i Amnesty International Norway legger til, «Mange av deltagerne lever under veldig vanskelige forhold, med hatprat og trusler, og Barents Pride er et arrangement preget av håp og noe vi alle ser fram til. Det å gjøre det en gang var en hendelse, men to ganger er allerede en tradisjon.»

En maske av betong  

Mange som har opplevd undertrykkelse i Russland fordi de identifiserer seg som LHBTI, har fortalt at de opplever Barents Pride i Norge som en energiinnsprøytning, en stor opplevelse av frihet og solidaritet. Likevel, tre dager er ikke nok.

«Jeg har sett mange mennesker som uttrykker seg på forskjellige måter her, og jeg vil også gjøre det samme. Men i Russland er man nødt til å ha på seg flere masker, og noen av dem føles som de er av betong. Selv om jeg også prøver å uttrykke meg selv her på Barents Pride får jeg ikke tatt disse maskene helt av,» sier Nastja, en deltaker fra Petrozavodsk i Russland.

Hun forteller at hun i Russland har opplevd ubehagelige situasjoner både fra fremmede på gaten og på nettet, men også fra mennesker hun kjenner personlig.

Mens hun går gjennom Kirkenes sentrum og roper «Kjærlighet uten grenser» sier Lia Estival, en annen deltager fra Russland opprømt, «tre dager med trygghet og frihet er ikke nok, men nå vet jeg at fremtiden vil bli bra og at det er håp.»

I løpet av Barents Pride-helgen holdt Kirkenes kirke sin første regnbuemesse. Selv for en ateist som Nastja, var dette en tårefull opplevelse; fordi hun vet at dette aldri ville skjedd i hennes eget hjemland.

Under gudstjenesten leste prestene Torbjørn Brox Webber og Jan Bjarne Sødal bønner for «dem som ikke klarte det lenger, og avsluttet sitt eget liv». Det ble også satt fokus på LHBTI-personer som bor i land der de opplever store vanskeligheter, og «vi ber særlig for LHBT-personer som hører hjemme i Russland».

Med referanse til de alvorlige hendelsene i Tsjetsjenia, en av regionene i Russland der alvorlig vold mot LHBTI-personer har fått kommet på den internasjonale agendaen, sier Valentina: «etter den første Barents Pride fikk mange av oss dødstrusler og hatefulle meldinger. Det som skjedde i Tsjetsjenia er et eksempel på hvordan hatefull politikk og handlinger kan få alvorlige konsekvenser og føre til vold og fiendskap.»

Mens hun ser utover et rom fylt av norske og russiske LHBT-aktivister, er Valentina likevel optimistisk.

Dette gjør meg så glad. Det viser at solidaritet finnes, og at mennesker ikke har noen grenser mellom seg. Alt endrer seg i livet, og forhåpentligvis, innen jeg blir gammel, vil det være mulig å delta på Prideparader også i Russland.

Posted by Arne Andreas