Som skeiv organisert bevegelse har vi kommet langt i Norge. Men ingen rettigheter er som kjent skrevet i stein. Og når vi nå straks går inn i pride-måneden juni og skal feire friheten til å være og elske, tar vi med oss historien bak.
Tar med oss grunnen til at vi feirer og markerer.
Grunnene til at vi fremdeles må være synlige og fortsette arbeidet for alle skeives rettigheter, helsetilbud og levekår for både unge og eldre skeive.
En “liten” gjennomgang
20. mai 1950 ble vi altså stiftet – da ved navnet Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) og tillitsvalgte arbeidet i en kontekst hvor vi var kriminelle under straffelovens paragraf 213.
Likevel ga de tidligste frontkjemperne ut en ut internavis til medlemmer. Og vi lagde, da som nå, trygge, sosiale møteplasser – hemmelige fester og tilstelninger, men bedrev også noe utadrettet arbeid.
I 1953 kom et lovforslag som ønsket å innskrenke møteretten blant homofile. Det ble ikke lov. Og Kirkemøtet mente samme år at skeive var en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det var åpenbare grunner til at diskresjonskulturen var rådende.
1965: DNF-48 – også kjent som “Forbundet” – gjør internavisa om til det utadrettede bladet OSS, som kom ut for salg sommeren samme år som det første radioprogrammet om homofili på NRK.
1969: Skeives rettighetskamp i Norge og internasjonalt tiltok i styrke etter Stonewall-opprøret i New York i 1969. Pride ble denne natten født av opprør.
1970: DNF-48 utgir boken ´§ 213 – Onde eller nødvendighet?´ som ledd i arbeidet med å få homoseksualitet avkriminalisert i Norge.
1972: Straffelovens paragraf 213 oppheves – etter mye arbeid av vår forening over mange år – og skeive var med det ikke lenger regnet som kriminelle.
1972, 73 og 74: DNF-48 arrangerer de første pride-lignende markeringene i Norge i 1972/73 (i Bergen) og i 1974 (i Oslo)
1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.
1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.
1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.
1992: 29. november ble LLH dannet ved at DNF-48, fellesorganisasjonen for homofil bevegelse og Arbeidsgruppe for homofil frigjøring ble sammenslått.
1993: Som det andre landet i verden innførte Norge registrerte partnerskap.
2006: LLH vedtar på sitt landsmøte at organisasjonens engasjement også skal omfatte transpersoner.
2008/2009: Felles ekteskapslov, assistert befruktning og adopsjonsprøvingsrett for lesbiske og homofile vedtas i Stortinget. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2009.
2010: Friskmelding: Fetisjisme og sadomasochisme blir tatt ut av sykdomslisten i Norge.
2016: LLH skifter navn og blir til FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold på landsmøtet 1. april.
2016: Lov om retten til endring av juridisk kjønn trer i kraft. Samme år sier Kirkemøtet ja til likekjønnet ekteskap og det vedtas å lage en ny supplerende liturgi.
2020: Transpersoner gis vern i straffeloven mot hatefulle ytringer på grunn av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Straffeloven § 185.
2023: Konverteringsterapi forbudt ved lov (og enkelte i KrF snakker allerede om at en burde skrote denne loven).
Verdt å kjempe for. Verdt å forsvare.
Dette er kun en kort gjennomgang av resultater av det organiserte arbeidet til “homolobbyen”.
Det som er sikkert er at gjennom 76 år med skeiv, organisert frigjøringskamp har vår skeive bevegelse, som har bestått av utallige tillitsvalgte, frivillige i arbeidsgrupper, utvalg og mer, brukt utallige timer, deler eller hele sine liv på å gjøre samfunnet til det gode, inkluderende Norge vi har i dag. Hvor vi har retten til å være frie.
Dette er verdt å kjempe for. Verdt å forsvare.
Samtidig fortsetter kampen. FRI fortsetter å jobbe for å bedre skeives levekår 365 dager i året. Og så lenge forskning om og levekårene viser at skeive som gruppe er mer utsatt for diskriminering, hets, psykisk uhelse og så videre, trenger vi mer åpenhet, synlighet og kunnskap, ikke mindre.
Vi håper du blir med på laget – og står opp for retten til å være fri!