Tekst: Krister Jung / Foto: Joseph Mardelli, Skeiv Verden
– I følge planen skulle vel bussen ha vært her snart, sier Valentina Likhoshva spørrende. Hun er medarrangør fra russiske Equality Dignity Pride og koordinator for Barents Pride fra russisk side.
Samlet rundt et bord i resepsjonen på hotellet Scandic Kirkenes sitter arrangørene bak Barents Pride. Som årene før er det knyttet stor spenning til om deltakerne vil få problemer når de krysser grensa. I Russland er det forbudt å snakke positivt om lhbt-spørsmål, og organisasjonsfriheten er under press. De følger spent med på telefonene sine mens de venter på å ta i mot de russiske deltakerne. Selv om festivalen i år arrangeres for tredje gang, oppleves minuttene før bussen er trygt i havn utenfor hotellet like nervepirrende som for første gang.
– Jeg fikk beskjed fra grensevakta om at de har passert og er trygge i Norge, da burde de være her om snaue 15 minutter, legger FRI-leder Ingvild Endestad til.
Den røde bussen kommer til syne i enden av gaten og arrangørene går ut for å ta imot gjestene. På et hvitt, plastlaminert ark i det store kjøretøyets frontvindu står destinasjonen skrevet i kyrilliske bokstaver – «Киркенес». Motoren stopper. Selv om luften kan virke rå og vinden ørlite grann bitende – til tross for termometerets elleve grader, ser det ikke ut til å legge noen demper på stemningen for de spente, men smilende menneskene som stiger ut av bussen. Så kommer applausen. Som resten av festivalen, oppleves øyeblikket utrolig sterkt. Noen av de rundt seksti deltagerne har vi møtt før, andre kommer for å feire Pride i Norge for første gang.
På Barents Pride møtes norske og russiske aktivister og menneskerettsforkjempere for å feire mangfold, kjærlighet, solidaritet og samhold på tvers av landegrenser. Priden skjer rett ved Grense Jakobselv, grensa som markerer det største skillet i verden for rettigheter til skeive. Arrangementet er i regi av FRI og russiske Maximum og Equality Dignity Pride i samarbeid med Amnesty International i Norge, Den norske Helsingforskomité og Skeiv verden. Festivalen er støttet økonomisk av Barentssekretariatet.
Sikkerhetstiltak
Etter at alle er ferdig innsjekket, går vi sammen opp til Samfunnshuset. Det er her store deler av festivalens arrangementer utspiller seg. Før vi skal i gang, informeres deltakerne om sikkerhetstiltakene.
– Nå kommer to representanter fra politiet for å hilse på dere, de er her for å passe på oss, legger Mina Wikshåland Skouen fra Den norske Helsingforskomite til når hun informerer deltakerne.
Tilbake til 2017, året da Barents Pride ble arrangert for første gang, var det en del av de russiske deltakerne som ble redde da de oppdaget politiets tilstedeværelse under paraden.
– Noen av de russiske deltakerne snudde på hælen da de fikk øye på politibilen som stod parkert ved oppstillingsområdet. Vi måtte forklare de redde gjestene at politiet ikke var her for å angripe, men tvert i mot jobbet for å beskytte oss, sier leder for region nord i Amnesty, Ole-Gunnar Solheim.
Stemningen ble ganske anspent i det de to representantene fra politiet kommer inn i salen. Spesielt for deltakerne fra russisk side som er her for første gang, oppleves situasjonen som ganske absurd. Folk retter seg opp i stolene og følger spent med i det en av betjentene tar ordet fra scenen.
– I Norge tolererer vi ikke hatkriminalitet på noen som helst måte, ei heller på bakgrunn av normbrytende kjønnsuttrykk eller seksuell orientering, sier Gudmund Alexander Gaathaug fra Kirkenes politistasjon, som videre ble oversatt til russisk av tolk Jan Wesenberg.
Samtalen med politiet er aller viktigst for de som ikke har deltatt før og som ikke har gode erfaringer med politiet hjemmefra. Men også de som er der hvert år setter pris på det Gaathaug sier.
– Dette er sterk kost for de russiske deltagerne, vi er vant til å frykte politiet og holde avstand til uniformerte betjenter, sier Valentina Likhoshva.
Jesus på vår side
Sør-Varanger menighet inviterte for andre gang til Regnbue Gudstjeneste i Kirkenes kirke. Det hele er en hjertevarm seanse hvor den røde tråden handler om at kjærligheten er en menneskerett og selve grunnkomponenten som gjør oss alle likeverdige. Prestene leser utdrag fra bibelen som argumenterer for kjærlighetsbudskapet. Det hele foregår på tre språk; norsk, russisk og samisk.
Etter ord fra russiske deltakere og flere representanter fra kirken inntar prest Torbjørn Brox Webber prekestolen og leverer en tordentale. En tale der budskapet ikke er kunstnerisk innpakket i lag med tyll, men hardt og tydelig rett på sak. En tale som utløser en kjedereaksjon av tårer blant menneskene i den fullsatte kirka. Han understreker at kirka i mange år har vært, og fortsatt er i flere land, en institusjon som har legitimert kriminaliseringen av skeive. Sistnevnte går ekstra hardt innpå de russiske, som fortsatt lever i et land hvor deres kanskje største motstander er presteskapet i den russisk-ortodokse kirken.
– Pride betyr stolthet. Stolthet for hvem man er og hvem man elsker. Pride markeres også for dem som ikke tør eller kan uttrykke denne stoltheten. Og så lenge mennesker undertrykkes på bakgrunn av kjønnsuttrykk eller seksuell orientering går vi bak parolen «Ingen er fri før alle er fri». Når vi i morgen går bak denne parolen, er jeg sikker på at vi har Jesus på vår side, sier Webber.
– Å få aksept fra en så symboltung institusjon som kirka er tøft, og kan for mange oppleves som forløsende da kirka ikke alltid har vært like inkluderende, sa en tydelig beveget Bassel Hatoum, leder for Skeiv Verden.
Angrepet av 3000 motdemonstranter
Et av arrangementene var en workshop hvor Pride-arrangører fra forskjellige europeiske land delte sine erfaringer. Blant paneldeltakerne var Kaspars Zalitis fra den latviske lhbt-organisasjonen Mozaika. Han er en av initiativtakerne bak Baltic Pride, som flytter seg rundt mellom de baltiske landene hvert år. Det var en tid han ikke kunne håpet på en oppslutning som under årets parade i Vilnius.
– I 2011 ble vi angrepet av 3000 motdemonstranter. Vi var 600 mennesker i paraden. I år, åtte år senere, var vi over 10 000 mennesker. Det er viktig å ha troa på at man kan forandre verden selv om det til tider kan virke helt umulig, sier en inspirerende Zalitis.
Paneldeltakerne deler også sine første opplevelser av å delta på et Pride-arrangement og betydningen det hadde for dem. Mina Wikshåland Skouen fortalte at hun satte seg på en kafé og tittet på sin første parade gjennom vinduet.
– Jeg var redd for å få spørsmål jeg ikke var klar til å svare på enda dersom jeg hadde gått i selve paraden. Derfor satte jeg meg i vinduet på en kafé hvor jeg kunne snike meg til å se paraden. Det er noe med det å kjenne på fellesskapet når man går sammen på den måten – det å tilhøre en minoritet kan for mange av oss gjøre at man føler seg alene, sier Skouen.
Fagdag
Nytt av året er arrangementet som sparket i gang festivalen torsdags formiddag, nemlig fagdagen med FRIs Rosa kompetanse. Arrangementet var gratis og åpent for alle som ønsket å få et bredere perspektiv, større begrepsforståelse eller kanskje løse opp i noen spørsmål knyttet til det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson (LHBT). Rosa kompetanse er FRIs egen fagavdeling som reiser rundt i vårt langstrakte land og lærer opp institusjoner og bedrifter i hvordan de kan få en mer inkluderende praksis.
– Pride er bare en dag i året. For oss er det viktig at det skal være godt og trygt å leve med hele seg også alle de andre dagene her i Finnmark, sier Marianne Havelin Erlandsen i FRI Sør-Varanger. Les mer om fagdagen her.
Rekordoppslutning i paraden
Barents Pride vokser seg større for hvert år den blir arrangert. En rekordoppslutning på hele 350 mennesker hadde stilt seg opp utenfor Kirkenes skole for å delta i marsjen. Enda flere stod smilende på sidelinjen som tilskuere. Russere og nordmenn side om side, voksne som barn og unge. Lokale aktører fra næringslivet, samt ulike representanter fra fagforeninger, Den norske kirke, organisasjoner og politiske partier; skeive som heterofile – alle jublende og fargerike. På forhånd ble det arrangert en workshop hvor man kunne lage sine egne plakater, bli kjent med nye mennesker, danse til energisk musikk og få påmalt fargerik ansikts kunst.
– Vi ser at holdninger sprer seg på tvers av landegrenser, derfor går vi sammen i håp om at det ikke bare er de negative erfaringene som lar seg forankre, men at også de positive lar seg drive med østavinden, forbi grensevaktene og inn i Russland, sier Silje Marie Hoff, lokal arrangør og leder av FRI Sør-Varanger.
Vel framme på torget i byen, utenfor inngangen til Samfunnshuset, samler alle parade deltakerne og tilskuerne seg for å utveksle varme ord, uttrykke frihetsfølelse og klemme hverandre. Sikkerhetsansvarlig Patricia Kaatee fra Amnesty, inviterer alle inn i varmen for appeller, konsert, kaffe og kake.
Artisten Woodplace fra Skånland fremfører sterke, selvskrevne låter om det å være annerledes. Publikumet lar seg trollbinde av hennes myke og særegne stemme. Hun formidler en historie om det å komme ut og leve som transkvinne. Om det å kjempe en kamp i ungdomstiden. Om det å gå videre og gi slipp. Hun treffer såre punkt og beveger publikum. Regnbueflaggene heves. Noen reiser seg og danser tett med hverandre. En dans som kanskje ikke hadde latt seg gjøre på andre siden av grensa.
Leder for ungdomssenteret i Båtsfjord Marlyn Nilsen Olavson, hadde leid en buss og tatt med seg 34 ungdommer til Kirkenes for å delta i paraden.
– Vi brukte nesten hele årsbudsjettet på å leie den bussen – og det var virkelig verdt hver krone. Festivalen er en viktig solidaritetsmarkering sammen med russerne, men like viktig er ringvirkningene den gir i arbeidet for holdningsendring i Øst-Finnmark, forteller Olavson.
Lill Mette Pedersen Lien fra Jakobselv, like utenfor byen Vadsø, hadde tatt den tre timer lange kjøreturen rundt Varangerfjorden. Det er første gang hun deltar på Pride. Hun forteller at hun har tenkt på å delta tidligere, men at hun først i år følte seg klar.
– Jeg er utrolig rørt og lykkelig. Dette var bedre enn noe 17. mai tog, sier Pedersen Lien, som også etterlyser skeive likesinnede i Jakobselv og Vadsø.
– Det må da finnes flere skeive i Finnmark, sier hun avslutningsvis, og håper at det til neste år kanskje er flere som er modige nok til å ta turen også fra andre steder i Finnmark.
En reise
Ole-Gunnar Solheim blir ekstra rørt når han mimrer tilbake til den første Barents Pride for tre år siden og tenker på utviklingen blant de russiske deltagerne.
– Det er helt enormt å få observere mentaliteten blant de russiske fra år til år. Fra å i 2017 holde seg litt mer for seg selv, til å gradvis vokse seg modigere, sterkere og tryggere, sier Solheim.
I Russland er det forbudt å si noe positivt om homofili foran mindreårige, og flere grupperinger nærmest jakter på LHBT-personer.
– For oss er det viktig å leve åpent og trygt her i Norge når vi ikke kan gjøre det hjemme. Det er en ubeskrivelig følelse å kunne skape denne arenaen sammen. Det gir håp om at vi en gang kan arrangere noe slikt også hjemme i Russland, avslutter Likhoshva.
